Vildeblogg

Siste periode paa finca California er over. Det var ikke saa lite trist aa dra derfra. Og vite at jeg kanskje aldri kommer til aa se igjen min nye guatemalanske familie. Men jeg har utrolig mange gode minner derfra, og jeg har blitt veldig glad i alle menneskene som bor der. Her sitter jeg og Sofie og spiller kort utenfor det nye huset til Sofie. Treveggen i bakrunnen er kjoekkenet, som de har utenfor huset.

 Dette er Doña Katarina, min mamma paa fincaen. Jeg har blitt veldig glad i henne, og hun har ogsaa blitt glad i meg, saa hun syntes det var trist da vi reiste. Hun sa takk til min far som har tatt ansvar for meg og gitt meg skolegang, og hun sa at naar mine foreldre blir gamle saa maa jeg passe paa dem, slik de har passet saa bra paa meg i min oppvekst.

 Her er vi ute med kuene. Orlando, Katarina, mamman min, og Ingrid. Siden det er siste dagen vi er med kuene filmer vi til filmen vi sansynligvis skal lage naar vi kommer tilbake til Sund. AA gaa med kuene er veldig lite slitsomt, det tar ca en halvtime aa gaa dit de skal beite for dagen, saa sitter vi der og ser paa kuene, sover, spiller kort, leser eller soler oss, og i tretida gaar vi hjem igjen.

 Dette er yndlingsstedet mitt ved elva Nagualate, som er den store elva som renner forbi fincaen, det tar ca 15 minutter og gaa ned dit, og der kan vi vaere i fred og sole oss og bade. Vi gaar ogsaa med kuene langs denne elva. Elva renner rett under bildekantene, der steinene er. Dette stedet, og landskapet rundt, utenfor bildekanten, minner meg om paradis. Naar jeg ser kuene staa rundt omkring blandt palmene og paa enga, og spiser gress og strekker hals opp mot bladene paa traerne, og det flyr hvite store fugler rundt, og sola skinner og det er bare groent og blaa himmel, og varmt. Og de eneste menneskene som finnes er meg og de fire andre som sitter og doeser og ser paa kuene. Da foeler jeg at jeg er akkurat i det paradiset som Eva og Adam kom til.

 Jeg satt og spiste frokost alene i huset mitt. Katarina stod og klappa tortilla paa kjoekkenet. Plutselig kom en etter en av soenner og doetre og barnebarn inn paa besoek, de saa paa meg som spiste, snakket litt om meg paa Kiche, og prata med hverandre, tulla. Jeg tenkte at her er plutselig nesten hele familien samla, og tok et bilde. Som en sjeldenhet ble ikke alle med en gang oppmerksom paa kameraet og stilte seg opp med et alvorlig uttrykk i ansiktet, slik de alltid gjoer naar de blir tatt bilde av her. Fra venstre, Antonia, Elena og Ancelmo, Ingrids mor, soester og far som ser paa et bilde av meg, Siri og Sindre paa fjelltur foran en isbre for ti aar siden. Saa er det Manuela, moren til Sofie, og Carina, den lille datteren hennes. Og Selso, 18 aar, min nye bror, som dukket opp noen dager foer vi dro, fordi han savnet moren sin. Saa han kom for aa bo hos oss en uke. Saa ser man saavidt Santos, Sofies bror, og tilslutt Katarina.

 Sofies familie paa besoek hos oss. Manuela, Carina, Mario og Santos.

 Her  er Sofie og Santos paa mangojakt bak laaven. Santos fant sikkert 7,8 stykker som han har i genseren sin. Noe av det som er digg med fincalivet er at du kan gaa ut i hagen og plukke, mango, bananer, avokado, lemon, sitron, mandarin, papaya og mange andre soete gode frukter som er ukjent i Norge og som jeg ikke husker navnene paa.

  Her er vi tilbake i Xela. Jeg og Signe Marie var og anmeldte at lommeboka hennes var stjaalet, og da vi gikk nedover mot hotellet igjen oppdaget vi at det var musikkfsestval denne dagen. Det var innslag inne paa byens teater, her er det tre jenter som danser, ikke proffe, men veldig hyggelig at de slipper til alle som vil. Utenfor teateret var det en stor scene, og masse folk som satt i en stor trapp og hoerte paa, klovner og andre utkledde folk dansa rundt, det var boder og masse folk.  Lenger nedover i gata var det fire, fem scener, med musikkinnslag i alle sjangre.

 Her spiller Ingognita?. Vi kjente disse folka fra foer, saa det var artig aa moete paa dem akkurat naar de spilte. Ikke at musikken var genialt bra, men goey aa hoere paa Heavens Door paa spansk-engelsk og The Wall med helt forskjellig rytme. I tillegg hadde de noen selvskrevne laater i alternativ rock-stil.

Senere paa kvelden gikk vi ut for aa hoere de siste konsertene. Det var skikkelig folkeliv, og en gruppe som spilte bare trommer, utrolig heftig og kult, og alle dansa og smilte. Senere kom et Garifuna-band paa scenen, det er blanding av guatemalansk og afrikansk kultur , og de spilte noe som ligna litt paa reggea, utrolig fengende.
Alt i alt en fantasktisk avslutning paa oppholdet i Xela.