Vildeblogg

Nå har jeg kommet helt helt hjem, til familien min og til huset mitt og byen min. Det er fint. Og det er rart. Jeg er en litt annen som kommer hjem enn den jeg var da jeg dro. 

Hvis du spør hva jeg har fått ut av alt sammen. Det er et vanskelig spørsmål. Men det jeg kan si er at å være med på Brigade gjør noe med deg. Jeg har fått dypere forståelse for hvordan ting kan fungere i et ikke så velfungerende land som Norge, jeg har fått dypere forståelse for hvordan det er å bli fratatt jorda si og kjempe for å få den tilbake. Jeg har fått dypere forståelse for herlige Guatemala. Det er en viktig ting jeg har fått ut av dette halvåret. Det andre viktige er at jeg har hatt det veldig bra dette halve året! Jeg har fått nye venner (noen for livet), og jeg har opplevd utrolig mye spennende og bra!!

Så til deg som kanskje leser denne bloggen og lurer på om du skal søke på brigade, eller Fredskorps som det heter til høsten:

Gled deg!! Du kommer til å få et fantastisk år!
Å være med på brigade er ikke en "filleting". Engasjer deg i det du er med på. Ta på alvor alle utfordringer og gleder du skal gjennom. Ha åpne øyne. Prøv å lær om og forstå det landet og de menneskene du skal besøke.
Men mest av alt len deg tilbake og nyt alt det du opplever sammen med dine nye venner. Du kommer aldri til å glemme det!

Para mis amiogos en Xela: Fabiola, Oziel, Beatriz, Amada, Fito, Vikki, José, Marian y Luis Antonio.
Gracias por las semanas en Xela con ustedes!
Ahora estoy en Noruega, en mi casa. Me extraño a Guatemala. El calor del tiempo y de la gente. Aqui hace todavía frio y lluvia. Pero fue bien ver mi familia y mis amigos. Los cuento de Guatemala y de ustedes. 
Ahora, como estan? Hay otros estudiantes que estan viviendo con ustedes en el cuarto? 
Espero que todo esta bien. Por favor, mandame una mensaje :)


Her sitter vi på flyplassen i Guatemala, klare(?) til hjemreise, litt brunere i trynene enn da vi kom.
(Aqui estamos en el aeropuerto en Guatemala, listas para el viaje a Noruega.)


Mexico city, vi moret oss i parken før vi dro tilbake til flyplassen for å fortsette reisen.





På en plass i Mexico city danset indianere.
(Aqui estamos en Ciudad de Mexico unas horas esperamos a el avion a Hollandia. Indigenas estan bailando.)


Her har vi kommet hjem til Norge, Sund folkehøyskole. Litt forvirra kan det se ut som.. Hvor er alle menneskene?
(Aqui estamos en Noruega, como pueden ver, hay poco gente...)


Lykkelige meg, med litt mer i hodet, og mye mer i hjertet.
(Estoy feliz, con mas conocimiento a Guatemala, y con Guatemala en mi corazon.)

Nå har jeg pakka og vaska og alt er klappet og klart!

Filmen er ferdigredigert, og vist på morgensamling til stor applaus. Digg!

Så da gjennstår bare festmiddag og underholdning her i kveld.

I morgen tidlig klokka 6 tar jeg toget hjemover.

.....

Da var jeg hjemme i Norge igjen!

Trist å reise. Men utrolig godt å komme tilbake til frisk luft og brunost!
Turen gikk veldig fint, nesten ikke jetlag! Vi var i Mexico City nesten hele søndag, og I Amsterdam på mandag, så fløy mest på natta og kvelden. Kom til Værnes i går kveld, fikk fin velkomst på Sund, med grovbrød og brunost til kvelds!

Så nå gjenstår det bare en uke på Sund, skal prøve å få regdigert det vi har filma i Guate. Så bærer det hjem til familie og venner! Gleder meg til å se alle sammen!

Heihei. Naa er jeg i Monterrico og nyter de siste dagene av Guatemala. Monterrico er en landsby som ligger paa Stillehavskysten. Vi bor paa i en Bungalow rett ved stranda. Stranda er uendelig lang, den bare forsvinner i horisonten begge veier, og havet er uendelig stort. Boelgene er heftige, og understroemmene er saa sterke at vi ikke kan bade. Bare staa med vann til knaerne og kjenne paa kreftene. Men vi har noen smaa basseng utenfor soverommet. Det er utrolig varmt her. Skulle hatt et bilde saa dere fikk sett, men datan klikker hvis jeg proever pa det, saa.. dere faar bare se det for dere...

Om fem dager sitter vi paa flyet hjem.. Rart. Men skal bli deilig ogsaa. Kommer til aa savne dette landet. Er utrolig mye fantastisk, som vi bare ikke har i Norge..

Jeg faar fortelle mer om det naar jeg kommer hjem, for akkurat naa vil jeg bare ned paa stranda og bli brun!

Sees snart!

Siste periode paa finca California er over. Det var ikke saa lite trist aa dra derfra. Og vite at jeg kanskje aldri kommer til aa se igjen min nye guatemalanske familie. Men jeg har utrolig mange gode minner derfra, og jeg har blitt veldig glad i alle menneskene som bor der. Her sitter jeg og Sofie og spiller kort utenfor det nye huset til Sofie. Treveggen i bakrunnen er kjoekkenet, som de har utenfor huset.

 Dette er Doña Katarina, min mamma paa fincaen. Jeg har blitt veldig glad i henne, og hun har ogsaa blitt glad i meg, saa hun syntes det var trist da vi reiste. Hun sa takk til min far som har tatt ansvar for meg og gitt meg skolegang, og hun sa at naar mine foreldre blir gamle saa maa jeg passe paa dem, slik de har passet saa bra paa meg i min oppvekst.

 Her er vi ute med kuene. Orlando, Katarina, mamman min, og Ingrid. Siden det er siste dagen vi er med kuene filmer vi til filmen vi sansynligvis skal lage naar vi kommer tilbake til Sund. AA gaa med kuene er veldig lite slitsomt, det tar ca en halvtime aa gaa dit de skal beite for dagen, saa sitter vi der og ser paa kuene, sover, spiller kort, leser eller soler oss, og i tretida gaar vi hjem igjen.

 Dette er yndlingsstedet mitt ved elva Nagualate, som er den store elva som renner forbi fincaen, det tar ca 15 minutter og gaa ned dit, og der kan vi vaere i fred og sole oss og bade. Vi gaar ogsaa med kuene langs denne elva. Elva renner rett under bildekantene, der steinene er. Dette stedet, og landskapet rundt, utenfor bildekanten, minner meg om paradis. Naar jeg ser kuene staa rundt omkring blandt palmene og paa enga, og spiser gress og strekker hals opp mot bladene paa traerne, og det flyr hvite store fugler rundt, og sola skinner og det er bare groent og blaa himmel, og varmt. Og de eneste menneskene som finnes er meg og de fire andre som sitter og doeser og ser paa kuene. Da foeler jeg at jeg er akkurat i det paradiset som Eva og Adam kom til.

 Jeg satt og spiste frokost alene i huset mitt. Katarina stod og klappa tortilla paa kjoekkenet. Plutselig kom en etter en av soenner og doetre og barnebarn inn paa besoek, de saa paa meg som spiste, snakket litt om meg paa Kiche, og prata med hverandre, tulla. Jeg tenkte at her er plutselig nesten hele familien samla, og tok et bilde. Som en sjeldenhet ble ikke alle med en gang oppmerksom paa kameraet og stilte seg opp med et alvorlig uttrykk i ansiktet, slik de alltid gjoer naar de blir tatt bilde av her. Fra venstre, Antonia, Elena og Ancelmo, Ingrids mor, soester og far som ser paa et bilde av meg, Siri og Sindre paa fjelltur foran en isbre for ti aar siden. Saa er det Manuela, moren til Sofie, og Carina, den lille datteren hennes. Og Selso, 18 aar, min nye bror, som dukket opp noen dager foer vi dro, fordi han savnet moren sin. Saa han kom for aa bo hos oss en uke. Saa ser man saavidt Santos, Sofies bror, og tilslutt Katarina.

 Sofies familie paa besoek hos oss. Manuela, Carina, Mario og Santos.

 Her  er Sofie og Santos paa mangojakt bak laaven. Santos fant sikkert 7,8 stykker som han har i genseren sin. Noe av det som er digg med fincalivet er at du kan gaa ut i hagen og plukke, mango, bananer, avokado, lemon, sitron, mandarin, papaya og mange andre soete gode frukter som er ukjent i Norge og som jeg ikke husker navnene paa.

  Her er vi tilbake i Xela. Jeg og Signe Marie var og anmeldte at lommeboka hennes var stjaalet, og da vi gikk nedover mot hotellet igjen oppdaget vi at det var musikkfsestval denne dagen. Det var innslag inne paa byens teater, her er det tre jenter som danser, ikke proffe, men veldig hyggelig at de slipper til alle som vil. Utenfor teateret var det en stor scene, og masse folk som satt i en stor trapp og hoerte paa, klovner og andre utkledde folk dansa rundt, det var boder og masse folk.  Lenger nedover i gata var det fire, fem scener, med musikkinnslag i alle sjangre.

 Her spiller Ingognita?. Vi kjente disse folka fra foer, saa det var artig aa moete paa dem akkurat naar de spilte. Ikke at musikken var genialt bra, men goey aa hoere paa Heavens Door paa spansk-engelsk og The Wall med helt forskjellig rytme. I tillegg hadde de noen selvskrevne laater i alternativ rock-stil.

Senere paa kvelden gikk vi ut for aa hoere de siste konsertene. Det var skikkelig folkeliv, og en gruppe som spilte bare trommer, utrolig heftig og kult, og alle dansa og smilte. Senere kom et Garifuna-band paa scenen, det er blanding av guatemalansk og afrikansk kultur , og de spilte noe som ligna litt paa reggea, utrolig fengende.
Alt i alt en fantasktisk avslutning paa oppholdet i Xela.

Jeg vaakner under myggnettingen min av at det begynner aa sive lys inn gjennom glippen i taket og under doera. Av lyden av moella som durer og maler mais til tortilladeig. Det lukter jord og svak myggnettimpregnering. Og naar moella slutter aa dure kommer lyden av alle fuglene og insektene og skogen, og snart lyden av tortillaklapping ogsaa. Roeyk fra illstedet kommer sivende inn bak forhenget og kroppen vil ikke sove mer. Men jeg vil likevel ligge saa lenge som mulig. Selv om plankesenga er hardere om morgenen enn om kvelden.

Etter en halv time doesing roper mammaen min: "Vilde, levantase!" Og jeg kryper ut av soveposen og drar paa meg t-skjorte og knebukse. Klar til en ny dag. Pakker sammen myggnett og sovepose og saa er maten paa bordet. Tortilla. Atol fra i gaar. Og guacamole og boennemos og broed til dessert. Et riktig festmaaltid. I gaar var det bursdagsmiddag, vi spiser opp restene i dag. Vi spiser foerst i stillhet. Saa forteller Katarina (moren min) at hun skal hjelpe Ancelmo, soennen, aa saa mais i dag. Ogsaa forteller jeg henne litt om folkehoeyskolen til Kabawil som vi besoekte. Hva de gjoer der, hva de laerer. Hun kjenner rektoren Don Ponsio. Han er mayaseremonisjef, akkurat som henne. Vi deler broedet for jeg ble saa mett. "Gracias Vilde" "Bon provecho" "Gracias" "Provecho".

Jeg gaar for aa vaske opp. Pilaen ved huset vaart virker ikkelenger, og dunken med vann vi fylte opp i gaar er tom. Saa jeg tar med meg plastkrukka for aa hente vann fra pilaen lenger ned i veien, utenfor huset til Fransisco og Manuela, Katarinas datter, der Sofie bor. Skyggene er enda lange over den lyse sanda paa veien. Mennene har begynt aa arbeide borte ved gummilageret. Jeg hoerer smaaprat, latter og huiing. De veier sekker med raa gummi som de saa lasser over i fincaens lastebil for aa kjoere bort og selge. Det er godt betalt. Hos Manuela spiser de frokost. Fuglene kvitrer. Det er saa friskt og rolig om morgenene. Merns vannet fosser ned i krukka legger jeg merke til at gresset er vaatt, det maa ha regna i natt. Og en liten dis gjoer at fjellene overfor fincaen er fjerne og blaa. Sola skinner paa palmene lenger opp i fjellsiden. Jeg loefter krukka paa hodet. Det er tungt for nakken, men likevel den letteste maaten aa baere 5 liten vann paa.

Naar jeg kommer tilbake holder Katarinsa paa og skifte fra corte, mayaskjoertet, og bluse, til joggebukse. Hun skal ut og jobbe. jeg gaar for aa hente mer vann. Det er ingen andre ute enn mennene ved gummilageret. Ved pilaen staar Sofie og vasker opp. Lillesoesteren Maribela kommer smilende ut av kjoekkenet med koppen og talerkenen sin. Bustete paa haaret. Forbi kjoerer Don Antonio med en stor vanndunk paa ñlasteplanet. Det skulper over. Og vi lurer paa hvor langt han kommer paa den humpete veien foer alt vannet har skvulpa ut. Naar jeg kommer tilbake til huset mitt for andre gang er Katarina klar til aa gaa. " Vilde, vas aa almorzar con Antonia," Du skal spise lunsj hos Antonia. Det er kona til soennen hennes Ancelmo. Antonia er 21 aar, og snakker nesten bare Kíche. Hun er tolmodig som faa og lager god mat. "Adios, Katarina".

Jeg henter den siste krukka med vann. Pusser tennene mens jeg ser utover plassen. Busker og traer jeg ikke vet navnet paa. En hoene som spankulerer forbi og inn i de gamle husene som familiene holder paa flytte ut av naa. De er fra den tiden fincaen var eid av en baron, og alle arbeiderne jobbet for han og bodde i rekkehus av tre. Naa bygger de murhus, med to rom. jeg gaar innom Ingrid og sier gos morgen. Hun har sovet daarlig. I gaar kveld etter at hun hadde lagt seg, satte Ancelmo og Antonia paa radioen og begynte og sage og hamre for aa lage doer til det nye huset. Og kyllingen StyggeLilleTrine ville absolutt hoppe opp i senga hennes. Jeg gaar over plassen til doet i CasaGrande. Maribela og Santos er paa vei ut. Doene er ganske rene i dag, og det gaar ann og trekke ned etter seg. Paa vei tilbake over plassen roper Chico, enm av mennene: "Hola Vilde!" Hei hei, god ,morgen!

Mens jeg vasker opp utenfor huset paa en benk som er 20cm over bakken kommer Ingrid innom. Og antonia med barna kommer for aa hente ned en slags frukt fra treet vaart, groenn og lang. Inni er det steiner med soet hvit pels rundt. "Goidteri" sier Antonia. jeg synes det er passe godt, og gaar inn for aa skrive ned alt som skjedde denne deilige morgenen.

Noen timer byliv foer det baerer ut paa landsbygda igjen. Jeg sitter paa internettkafe og skriver litt mailer og sjekker om det har kommet flere komentarer paa bloggen. Kom over dette bildet, som jeg synes illustrerer situasjonen til mayaetterkommerne i Guatemala paa en veldig god maate.

Det bildet jeg har dannet meg av situsjonen her i landet er at myndighetene og de rike som sitter med makten, egentlig ikke har det minste lyst til aa gi fra seg makt til et folkeslag som de ser paa som late og uvitende og lite arbeidsvillige.
Mange av las indigenas, (urbefolkningen) har lite kunnskap, men det er nettopp fordi de har faa rettigheter og lite muligheter til skolegang, pga fattigdom. Det er vanskelig aa faa en jobb med gode intekter naar det eneste du kan er praktiske ting som aa sy eller reparere biler, eller selge goderier og broed paa gata. For aa tjene nok penger maa derfor ogsaa ofte barna jobbe. De fleste paa landsbygda har derfor gaatt paa skole i mellom ett og fem aar. Og mange av de eldre, ikke i det hele tatt.
Guatemalas historie forteller om en blodig og urettferig borgerkrig mellom myndigheter og mayabefolkning/boender. Og som bilde viser er det forsatt indigenas som kjemper, og det gaar sakte framover. De har ikke gitt opp haapet selv om de holdes nede av et korrupt system og liten vilje til aa dele paa godene.

Da var jeg i Xela en liten svipptur igjen. Vi er paa vei fra fincen til folkehoeyskoilen i Huehue, og er innom leiligheten til laererne for aa ta med videokameraet. De siste tre dagene paa fincaen har vaert litt slitsomme. Maten er ikke lenger saa god, kuene er litt kjedelige, og vi begynner aa bli litt klare for aa treffe andre nordmenn. Men for all del, vi har hatt det veldig hyggelig ogsaa. Med henging paa kiosken om kveldene, gitarspilling, og bading. I gaar var vi aa saa Titanic hos naboen, de eneste som har tv. Marte kom oppover paa soendag og laa over til mandag. Var hyggelig med litt besoek.

Ellers har dramaet fortsatt. Da vi kom hjem fra Mazate paa soendag moette jeg en graatende Antonia, som spurte om jeg kunne laane henne penger. Hun ville ikke vaere mer paa fincaen sammen med Fransisco, hun fortalte at han var slem mot henne, sa stygge ting og ikke brydde seg om babyen. Hun skulle dra morgenen dagen etter uten at de visste om det. Det var egentlig veldig ekkelt aa bli blanda inn i greiene saann, saa jeg sa jeg skulle tenke litt paa det. Snakka med Marte og de andre og vi fant ut at det eneste riktige var aa ikke blande seg inn. Ikke laane bort penger. Saa kom hun bort til meg da vi satt aa prata litt seinere og spurte: " Que dice tu corazon?" Hva sier hjertet ditt? Og det var ikke akkurat goey aa si nei. Men vi tilboed henne aa sitte paa med Marte ned til byen dagen etter. Hun virka veldig fortvilet og visste ikke hvor hun skulle gjoere av seg, hun ville helts ikke sove sammen med Fransisco om natta heller. Men det ble naa til det da. Og midt paa natta vaakna jeg av at hun stod opp og sa til babyen at naa skulle de dra.. Virka jo helt sproett. Og Fransisco vaakna og de4 snakka sammen og til slutt la hun seg igjen. Morgenen etter satt hun paa med en av de i styret nedover. Foer hun dro ba hun om penger enda en gang. Jeg syntes veldig synd paa henne, og hele greia var ganske kjipt. Men senere naar vi snakka om det med familien og Fransisco saa fikk vi en annet perspektiv inn ogsaa. Masse detaljer, men alt i alt tror jeg at baade hun og hennes familie og Fransisco og hans familie har gjort kjipt ting og ikke sier hele sannheten.

Det var uansett veldig hyggelig aa faa tilbake gode gamle Fransisco saann som han var foer Antonia kom, hyggelig aa prate med og flink til aa forklare ord og ting vi ikke skjoenner. Men deilig aa faa litt fri fra finca naa. Gleder meg veldig til ferie. Planene er litt forandra og vi skal til Antigua og Monterrico, som er gamle hovedstaden hvor paasken feires heftig, og stillehavskysten med strender og palmer og hengekoeyer.

Selv om jeg har det veldig bra her kan jeg ikke nekte for at det er en del ting jeg savner, faktisk mest av alt norsk mat. Det er kanskje det vi har snakket mest om mens vi har gaatt rundt i varmen med kuene. Kald tine skummetmelk, hjembakt grovbroed med smoer som smelter og brunost. Lakris! Vafler! Grillmat og potetsaltat. Roemme. osv... Ogsaa savner jeg litt en madrass aa sove paa, for naa sover jeg paa planker. Det hoeres jo helt umulig ut, men er du troett nok saa gaar det faktisk helt greit, selv om madrass som sagt ikke hadde vaert saa ille det heller.

En liten overraskelse naa, med et lite hei fra fincalivet. Hver soendag er det bytur til san Antonio, og i dag dro vi jentene videre til en litt stoerre by som heter Mazate for aa faa litt mer sivilisasjon, internett, framkalle noen bilder vi skal ta med til folkehoeyskolen her nede, og kanskje vi faar tid til aa gaa paa kino.

Foerste uka paa fincaen denne perioden har gatt veldig fint egentlig. Tiden har gaatt forholdsvis fort, og ting var ikke saa nytt og uvant lenger. Magen min ble glad for gjensynet med tortillaene, den stabiliserte seg og produserer naa normalt avfall :) Ellers var en trist nyhet da vi kom at begge mine soesken hadde dratt til bestemoren sin 4 timer unna, saa jeg maatte instille meg paa aa bo med bare min gamle mor. Men det gik seg naa til og jeg fikk ny seng foerste natta, og egentlig var det ganske stille og deilig, det er jo tross alt nok av unger aa leke med hvis det var det det stod paa. Saa alt har gaatt ganske glatt for oss, men skal jeg ikke nekte for at det ikke har skjedd noe her. Tredje dagen var det drama drama!

Det begynte da jeg satt inne paa den nye plankesenga til Ingrid og prata en kveld, etter at det hadde blitt moerkt. Plutselig skulle Anselmo(faren hennes) ut med motorsykkelen sin som har har staaende inne i stua. Vi spurte hvor han skulle, og ble fortalt at han skulle til San Antonio for aa hente Fransisco, min bror, og ble vi fortalt, han har faktisk kone og en liten beby med seg. AAJA! Han har kone og barn, og de kommer hit....?? Vi lekte veldig overrasket, men sannheten var at Fransisco fortalte meg om kona og bebyen sin for en stund siden, men at de plutselig roemte til fincaen var veldig overraskende. Det viste seg at soesteren og bestemoren ikke visste hvor de var blitt av, og litt seinere ringte de fra den naermeste byen til fincaen og ville bli henta. Saa alle barna i familien vaakna, og alle satt spente og venta og hoerte etter lyden av motorsykkelen som skulle komme tilbake. I mens fortalte de oss sladder om kona til Fransisco. Hun var en daarlig kone, hun kunne ikke lage mat, ikke aske klaer og hun hjalp aldri til hvis noen trengte hjelp. Grunnen til at hun foer hadde bodd et annet sted med babyen var at moren hennes syntes Fransisco var for fattig.
Og saa kom de. Og alle samlet seg i huset vaart for aa se paa de, og hoere hva de hadde og si. De snakket mye paa Kiché, saa vi forstod jo ikke hva de sa, men stemningen var til aa ta og foele paa. Alle var litt skeptiske, og likevel hoeflige. Og babyen var saa nydelig. Og Fransisco var nok litt flau eller sjenert for at han kom paa denne maaten. Og stakars Antonia, kona hans, var nok ikke heolt tilpass.

Men det var et stort oyeblikk for meg aa faa vaere med paa noe saa intimt i en familie. Og det nylig forente paret med den lille babyen minte meg om Josef og Maria, med det lille Jesusbarnet i det lille huset, med bare en liten lyspaere til aa lyse opp.

Da jeg hadde lagt meg, hoerte jeg at mor Katarina gjorde et mayarituale paa den lille gutten, en type renselse hvor man spruter alkohol i ansiktet og paa ryggen. Likt det vi gjorde paa mayaseremonien da det var mayanyttaar. Og saa sovnet jeg.

Men ikke tro at det var slutt paa dramaet naa. Dagen etter gikk vi paa jobb med kuene som valig. Men da vi kom hjem for aa spise lunsj, hadde de dratt igjen. Antonia hadde vaert innom en av mennene som bor her og spurt om penger, han hadde ikke hatt noe aa laane henne. Saa hadde hun begynt aa gaa mot byen med den lille ungen. Da Fransisco ikke fant henne noe sted, hadde han loept etter henne. Ingen visste hvor da var.

Vi gikk tilbake til kuene foe aa gjete de opp til laaven igjen. Og da vi var ferdige med arbeidet, noen timer senere, da var de tilbake. Vi fikk aldri noen ordentlig forklaring, men de som skjedde taler vel litt for seg selv. Det var tydelig at Antonia ike likte seg her. Stemningen var litt spent, men de andre kvinnene tok seg godt av henne og de gikk for aa vaske klaer o.l..

De neste dagene har vi alltid vaert spente paa om de har vaert der nar vi kommer hjem for lunsj, men foreloepig har det ikke skjedd noe mer. Jeg har faatt fin kontakt med Antonia, og hun er en veldig soet jente saann jeg ser det. Men hun sier at hun ikke liker seg saa godt her, det er litt lavere standar enn hun er vant til og i tillegg mye varmere og mye mer mygg. Saa de drar nok tilbake snart, om en liten uke. Men Fransisco vil egentlig ikke bo der i huset til moren hennes..

Ellers har vi vaert paa bananfangst. Det er noe litt annet enn aa gaa i butikken aa putte fem stykker i handlekurven. Vi var ute med kuene som vanlig, saa ble vi litt sultne, og fikk med oss Santos for aa lete. Og der var det en palme med noen ganske modne. Og det man saa gjoer er aa hogge ned hele treet, og ta med seg klasene med bananer. Og en klase veier ca 40 kilo. Der treet stod har det begynt aa vokse et nytt, som vil faa bananer neste aar. Saa var det bare aa ta bananene paa hodet og baare de bort til der vi satt med kuene, og spise saa mye vi ville!


Her sitter jeg og laerer litt gitar, med Elena, lillesoesteren til Ingrid.


Dette er fra en eller annen middag hos oss. Orlando, fincaens kjekkas, som alle jentene beundrer, og som er flink til alt, smart og en god kristen. Saa er det Anselmo, faren til Ingrid. De to var i kirka i gaar fra klokka 19 til i dag klokka 4 om morgenen. De liker det saa godt nemlig. Saa er det Ingrid, moren min Katarina, og meg. Vi sitter paa senga mi :)

Paa onsdag drar vi tre jentene for aa besoeke folkehoeyskolen til Kabawil i 5 dagen. Saa skal vi paa ferie med de andre i paaskeuka. Saa 4 dager i Guatemala City med moeter og saant. Og saa er det tilbake paa finceaen for siste gang.

Saa ha det bra for denne gang. jeg blir saa utrolig glad for alle hilsenene. Og dere som leser og ikke skriver hilsen. Skriv en liten hei da vel, det er saa koselig!! Haaper ellers alle har det bra! Gleder meg til aa se dere igjen naar den tid kommer :)

Da var jeg tilbake foran en data. Har vaert syk i fem dager naa, ligget inne paa hotellrommet og kjeda meg, men naa er jeg i farta igjen! Dette er siste mulighet, og har ca 10 minutter paa meg til aa legge ut noe, saa dere faar leve dere inn i bildene!

Da gaar vi rett paa sak!


Her er det fine lille huset mitt! Her bor jeg, moren min Doña Katarina (48), bror Francisco (22) og soester Herminia (15). Vi har ett rom, som inneholder en seng, to bord, to symaskiner, to hyller og litt sekker med klaer og stoff. Hengekoeya mi henger om natta fra den ene enden av huset til den andre, kan jo ikke nekte for at jeg faar litt foelelsen av aa trenge meg paa..


Bassenget vaart er det beste som kunne hendt oss. Det er murt opp en skalgs bekk ned mot bassenget hvor vi vasker klaer og oss selv, og saa leker vi i bassenget, og laerer bort aa svoemme til alle som vil :) Denne dagen som bildet er tatt kom det trew gutter paa besoek for aa se oss gringas, de bodde i en landsby som var 45 min unna aa gaa. Vi hilste paa de en gang foer da vi var nede ved den store elva som er litt naermere landsbyen deres, saa naa ville de bli litt bedre kjent med oss.



Gutta paa fincaen vaar proevde seg paa aa henbte ned kokosnoetter, men det var bare de smaa gutta fra nabolandsbyen som kom helt opp.



Etterpaa satt vi med hver vaar kokosnoett og drakk. mmmm, og saa spiste vi kokosen etetrpaa. Digg ass!





Dette er Dona Katarina paa ettaarsdagen til hennes lille barnebarn. Det var stor fest, vi spiste to av fasmiliens hoener, og alle kom paa besoek i det lille huset vaart for aa spise.  De to barna er Maribel og Santos, sosknene til Sofie.



Hert er min bror Fransisco som jobber nesten hver dag med aa sy smaa babyjoggebukser som de selger for 5 kroner stk paa markedet noen dager i uka.



Her er soester Herminia, kjempesoet jente som har blitt venninne med oss alle. Hun jobber nesten mer enn moren paa kjoekkenet, og i tillegg syr hun sammen med broren sin. Naa har hun flyttet til bestemoren sin som bor langt unna. Det er litt trist for oss alle.



Vi maatte jo proeve mayaklaerne. Slik gaar alle kvinnene paa fincaen, og i byene litt over halvparten, i forskjellige varianter. Det var stat aa kle oss ut, og alle skulle ta bilde med oss, (flere bilder ser dere paa de andre sine blogger, link paa siden).

Det var det for denne gang. Ny oppdatering om to uker! Mange tanker til alle sammen!

Hei alle sammen! Her er jeg igjen! I gaar kom vi hjem til Xela fra det foerste fincaoppholdet. Hoveddelen i denne reisen til Guatemala er jo aa bo i en familie paa en finca i 6 uker.

En finca er et lite samfunn, et fellesskap som bor ute paa landet og driver med forskjellige typer jordbruk. Paa min finca, Finca California, bor det ca 40 mennesker fast, og i tillegg er det arbeidere som bor 15 dager paa fincaen og jobber, og saa bor 15 dager i hjembyen sin, og saa 15 dager paa fincaen osv. Og det er ogsaa dagsarbeidere, som jobber hver dag, og bor lenger ned mot byen. Paa fincaen driver de med gummiproduksjon, kaffe, litt, bananer, kuer, fiskedam, og de har ogsaa startet op en butikk i naermeste by der inntektene gaar til fellesskapet. Fincaen har egen president og prest, visepresident, og styre. Hver 14 dag har de fellesmoete hvor alle som er med i fellesskapet moetes og snakker om hvordan ting gaar, hva de skal jobbe videre med osv. Finca California er den best organiserte fincaen til Kabawil(den organisasjonen som hjelper fincaene, og som Sund fhs sammarbeider med). Og de har kommet et godt stykke paa vei i nedbetalingen av det laanet de tok opp for aa kjoepe jorda. De eier et digert omraade med blant annet 20 000 gummirtraer, og det kostet 3 millioner kroner. Det er utrolig mye penger her, og alle fincaene sliter med aa betale ned laanene sine, noe de bruker mange aar paa, og det er ikke sikkert de klarer det innen fristen paa 20 aar. 

Ca dette visste jeg da jeg og Sofie og Ingrid dro oppover til fincaen sammen med den ene fredskorpsern(2aars Sundelev som er her i ett aar) Aurora. Hun hadde bodd paa California foer i tilsammen ca en mnd, saa hun skulle hjelpe oss i gang. Paa bussturen fra kalde Xela i TerreFria(Det kalde hoeylandet) og nedover mot Stillehavskysten slo varmen mot oss, det var en helt annen temperatur nede i lavlandet. Da vi kjoerte pick-upen oppover og innover i jungelen, var ting bare saa utrolig vakkert, gront og frodig som du aldri kan forestille deg, sol, og palmer, skog, elver med kvinner som vasket klaer og barn som badet. Vi sang av glede!

(Naa har jeg sittet paa internettkafe lenge nok for i dag, saa tror jeg skal si saa mye som at fortsettelse folger i morgen....)

Intill da, ha det bra, og vent i spenning!

Hei alle sammen!
Har hatt litt problemer med aa komme inn paa bloggen, derfor ingen oppdatering. Naa drar jeg ut paa finca California sammen med Ingrid og Anja Sofie. Vi skal hjelpe til med kuer bananer fiskedam og gummitraer.

Kommer ikke til nett for om en og en halv uke!

Hilser til alle! God bedring bestefar!

Klemmer!

Her jobber vi med aa fikse paa veien opp til skolen. Vi kjopte 8 nye hakker og spett til skolen, saa gikk vi opp i skolen sammen med en av elevene, fant passe tykke stokker, hogde dem til passe lange skaft og "skrelte" av barken med macheter. Utrolig hvor mye ungdommen her kan om naturen og praktiske ting i forhold til oss.